fredag 22. desember 2017

EN HELT SPESIELL JULEKVELD




Alt var så vakkert. Tenk at i går var alt dette mørkt, vått og grått. Nå var alt lyst og hvitt ! - Og så rent alt var. Det var bitte lille juleaften, og tenk så kom det snø i natt. To dager igjen til jul, og endelig hadde det kommet snø!! Mamma og pappa hadde sagt at det var ganske uvanlig med snø faktisk. Det var sjelden snø, selv om Helene trodde det skulle være snø på vinteren. Det var jo det i eventyrene hvert fall. Men nå hadde det uansett kommet masse, og så gøy det var! Og i dag hadde de gått ut alle 4. Mamma, pappa og lillebror. Det var ikke så ofte pappa var med. Han jobbet jo, og var som regel ikke hjemme før det var nesten mørkt nå på vinteren. Så det var ekstra gøy at han ble med. Og de hadde kost seg en masse. Lekt og herjet i snøen. Rent på akebrett, og lagd snøengler.  De hadde akt så fort at de veltet og alle fikk snø i ansiktet. De hadde ledd så tårene trillet alle fire. Helene lo for seg selv når hun tenkte på det. Så hadde de ligget i snøen og kikket opp mot himmelen, mens små snøfnugg dalte ned i ansiktet deres. Ingen var like sa pappa, det var helt magisk. Og det var noe helt spesielt å se opp mot dalende snøfnugg, syntes Helene.  Og når de traff ansiktet, var det som å få et iskaldt kyss. Det var som om de var i en annen verden, når de lå slik og kikket opp.

Men så begynte de alle å bli sultne og kalde, og mørket begynte å komme. Og alle ville hjem.  Mamma og pappa snakket bare om at de burde gått hjem for lenge siden, de burde ikke herjet så mye at de ble våte, de burde ikke ligget så lenge i snøen, nå kom de til å bli syke, åh de orket ikke sykdom hele julen. Og det var jammen blitt fort mørkt og kaldt, de burde heller holdt seg hjemme og fått vasket ferdig, og gjerne bakt litt til. Og så videre … og videre ….

Helene hørte bare med et halvt øre. Hun skjønte ikke at de gadd å tenke på alle de tingene. De gode følelsene etter turen, var fremdeles inni henne, og hun ville ta vare på dem. Dessuten glitret verden for mye til å klare følge med på det de voksne sa. Det hadde sluttet å snø, og nå glitret hele himmelen, i så mange stjerner at det var umulig å telle. Det glitret i trærne, i alle de vakre små snøfnuggene som hadde dalt ned og lagt seg som en ren hvit frakk over de mørke krokete grenene. Det glitret i all snøen på bakken, og alt så urørt og helt ut. Og det glitret faktisk litt i alle øynene de møtte på veien. Det var som om alle kjente at julens magi var på vei. Kanskje snøen hadde den virkningen på andre mennesker også. At alt stanset litt opp og ble magisk. Når det ble kaldt og hvitt ute, ble alle hjerter enda varmere og rødere. Det var en fin tanke, syntes Helene. Hun likte å tenke at det var sånn. Og håpet snøen kunne vare lenge, lenge!

Og nå, nå skulle de hjem og pynte til jul! Endelig! Helene hadde ventet så lenge. I hele desember hadde hun ventet. Eller egentlig halve november også. Altså en halv evighet! Hun følte alle hadde pyntet for lenge siden. Men mamma ville ikke. Bare de tingene de lagde på skolen og barnehagen, og en stjerne i vinduet. Det var greit. Ja og adventsstaken da. Alt det andre, det som Helene visste lå gjemt i esken på loftet, det måtte vente. Vente helt til bitte lille julaften. For før den dagen var det advent, sa mamma. Advent, Helene smakte litt på ordet. Hun likte det ikke. Syntes det var tull. Advent. Helene likte alt som var vakkert, hun elsket å pynte, men nå hadde hun måtte vente så lenge. Advent, ADVENT, A D V E N T, Helene stavet. Hun var 6 år nå, og hadde lært det på skolen denne høsten. Lært å stave og lært å lese. Det var også litt magisk. A D V E N T, Helene stavet igjen. Men vent nå litt. Det var jo VENT i advent!

V E N T, betydde det at de skulle vente det da, ventetid. De ventet på at Jesus skulle bli født. Det visste Helene. Det var jo hele grunnen til julen. Hun kunne historien godt. Han ble sendt ned til jorden for å frelse menneskene. Hun var litt usikker på om hun skjønte dette her med frelse. Men på søndagskolen hadde de sagt at menneskene var ikke lenger gode nok til å komme inn i Himmelen, så derfor måtte Jesus komme å ta straffen deres. Helene viste litt om det å ikke være god nok. Så det skjønte hun hvert fall. Hun følte seg hvert fall ofte «ikke god nok». Klarte ikke alltid være snill med lillebror for eksempel. Eller klarte ikke gjøre som mamma og pappa sa. Det VAR vanskelig å alltid være snill! Det var fint at Jesus kom da, syntes Helene. Åh tenk å få vært der når Jesus ble født. Og få se englene. Helene lurte på hvorfor det aldri var engler nå lenger. Da hadde sikkert flere trodd på Jesus. Kanskje det faktisk var fint å vente? At det var fint å vente med pynting, fordi de ventet på Jesus. Bare at ikke så mange trodde på han nå, så da var det ikke så viktig å vente lenger? Uansett, nå var ventetiden over, de skulle hjem og pynte! Og snart, SNART var det julaften! Og snart var det gaver. Ubevist ble stegene hennes litt lenger, og hun drog litt hardere i hendene hun holdt i.

Verden hadde sitt eget liv syntes Marius, der han gikk mellom storesøster og mamma i vinterlandet. Det var som om hele verden pustet på en annen måte. Trakk pusten dypere liksom. Og så stille det var. Som om hele naturen hvilte. Men ikke alt. Nei der var ganske mye liv rundt om i skogen om en bare så etter. Og det var Marius en mester til. Han var kanskje bare 3 år, men han hadde bedre øyne enn de fleste. Og var flinkere til å bruke øynene sine å se med også hadde han skjønt. Der for eksempel, det var tydeligvis ingen av de andre som så den søte lille kaninen mellom trærne.  Han ville gjerne sett mer på hva som lagde den, men storesøster drog så hardt i armen, at det var bare å følge etter.


Men det var mye mer å se på langs veien, de greinene der, de lignet da veldig på en dinosaur. Og der var jo en skogsnisse. Den så rampete ut. Oi den prompa vist! Marius måtte le litt inni dressen . Kult, den var skikkelig stilig. Den vinket vist god jul, «ha det prompenisse» tenkte Marius. Men åh … nei … der var det et monster også, det snek seg mellom trærne og var på jakt. Det kom visst snart ut på stien. Åh nei, det var visst sultent og hadde kjempe store tenner! Hjertet banket raskere og Marius klemte ekstra hardt i mammas hånd. De måtte komme seg forbi uten å bli spist. Hjelp, nå var det rett bak dem. Han slapp storesøster, og puttet hånden i lommen. Fingrene grep rundt det som lå der, og han kjente hjertet banke saktere og saktere igjen. Marius smilte, kikket seg over skulderen og tenkte:» Tøft monster»

Men hva var det for et lys? Det ble plutselig så mye lysere. Det måtte være noe spesielt der fremme. Men svingen der var i veien.  Lyset ble sterkere og sterkere jo nærmere svingen de kom. Marius følte han ble blendet. Han drog i mamma sin hånd for å komme fortere frem. Det var jo et kjempe sterkt lys der fremme. Hva kunne det være ??? Marius viste at rundt den svingen lå den lille fotball banen, en liten åpen glenne, med trær rundt, og noen litt store stener som var veldig kjekke å balansere på.  Endelig nådde de svingen, og rundet hjørnet. Månen lyste så sterkt og vakkert. Men hva var det der andre??? Han stoppet så brått at det rykket i mamma sin hånd. «Åh mamma, pappa, Helene seee!!!» hvisket Marius helt henført.


Foran han var nå det vakreste han noen gang hadde sett. Og plutselig ble han varm i hele kroppen. Mamma kikket forover på stien. Akkurat der de stod, lyste månen overaskende sterkt mellom grenene på to høye trærne. Mamma, pappa og Helene kikket opp. «ja se så fint» sa mamma. «nei, isje sånn: ja se så fint» hermet Marius med falsk entusiastisk stemme. «SEEE!» «men hva er det lille venn?» mamma satte seg på huk, når hun så Marius så fortvilet. «D e englen kommebud» hvisket han. «jeg skjønner ikke helt hva du mener lille venn, men månen lyste veldig fint her» sa mammaen. «du sjønna meg mamma, jeg har isje tutten nå!» Mamma og pappa pleide å si at de ikke skjønte han, når han snakket med tutten i munnen. Men han hadde jo ikke tutten nå, de måtte jo skjønne han! «Se!! Englen kommebud!» «Åhhj» det kom plutselig et hviskende overveldet stønn fra storesøster. Som om hun ikke trodde sine egne øyne. Mamma og pappa så overasket på Helene, og skjønte straks at hun også hadde fått øye på noe helt spesielt nå, noe de tydeligvis ikke klarte få øye på. Marius smilte fra øre til øre, når han skjønte at hvert fall Helene, så det samme som han. «Marius, jeg tror ikke mamma og pappa klarer se dette med voksenøynene sine» Mamma og pappa så sjokkert på hverandre. Voksenøynene? Hva var dette? Det kunne jo ikke være så viktig å se dette, barna så jo ofte alle mulige slags ting både her og der. Men begge følte nå et rart voksende ønske om å få se. «vi får prøve å se en gang til da!» sa pappa og tok mamma sin hånd. De så på hverandre og lukket øynene, pustet dypt og åpnet øynene igjen. Begge tok et steg tilbake, og holdt på å falle overende. De kunne ikke tro sine egne øyne, det var for overveldende. På et øyeblikk var de små trærne rundt gressplenen forvandlet til mennesker, menn og gutter. De snødekte stenene var blitt til SAUER! Og grenene foran månen var blitt til en lysende ENGLESKARE!!! «se Helene, de ser, de ser, nå ser de det og!!!» gliste Marius, og hoppet og klappet av begeistring.


«Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med et stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: "Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe." Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
"Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag."

Så fantastiske de var! Englene lyste så vakkert, og så, så snille ut! De sang så nydelig at Helene fikk tårer i øynene. De strålte godhet syntes hun. I jule evangeliet stod det at gjeterne ble redde, men dette var jo bare fantastisk. Så reiste de, altfor fort, ble løftet opp mot Himmelen, og etterlot et stort tomrom. Helene skulle så gjerne sett mer på dem. Snakket med dem, og kjent om de faktisk hadde fjær. Åh det hadde vært noe det!

Gjeterne så veldig redde ut ennå, syntes Marius og snudde seg mot mamma og pappa. Da måtte han le, han hadde aldri sett de sånn før. Sjokkerte og redde? Kunne de virkelig være det? «hvem har fått til dette her? «spurte pappa. «nei pappa det er juleevangeliet på skikkelig!» Hvisket Helene henrykt. Tenk så fantastisk. Det hele var som en drøm. Og hun lurte et øyeblikk på om hun faktisk drømte. Men det va jo ikke mulig, de var jo akkurat på vei hjem! «men dette er jo ikke mulig» mamma kunne ennå ikke tro sine egne øyne, og begynte kikke mer rundt seg. Da ble hun enda mer sjokkert av å se at de jo aldeles ikke var på Klepp lenger. Der var jo gressletter så langt de kunne se. Bortsett fra et lite stykke rett frem, der så det ut som en by. Men ikke nå tidens by. «Jeg tror vi er utenfor Betlehem» hvisket Helene. «Det må være gjeterne som fikk besøk av englene, slik Marius sa» Og Marius, han bare smilte tilfreds.


Alle kikket bort på den lille gjengen med menn og gutter. Og oppdaget at alle stod og stirret tilbake på dem, med store øyne. En liten gutt på Helene sin alder, tok et steg frem. «Så dere de også? De, de, de der lysende vesenene?» Spurte gutten. Det så ikke ut til å undre han at de så helt annerledes ut og hadde rare klær i forhold til han. Kanskje han var for overveldet av alt det andre som hadde hendt. De ble jo tross alt bagateller i forhold. «Det var engler» svarte Helene, «Vet du ikke det? Vi må inn til Betlehem og finne Jesus!» Gutten skulle til å svare, men ble avbrutt av pappa. «Hva? Nei Helene, vi kan ikke inn dit å finne Jesus. Vi må jo hjem å … å …» «Å hva da pappa? Vaske gulv? På forhånd unnskyld pappa, men er du helt dum??  Vi er utenfor Betlehem, Jesus er nettopp blitt født. Selvfølgelig skal vi inn å se han!» «Men Helene tenk om, tenk om» Stammet mamma. «Tenk om hva da mamma? Tenk om vi får se han?» «JAAA!!» svarte mamma og pappa i kor. Mamma og pappa så overveldet og redde ut, som om voksenhjernene deres febrilsk prøvde finne ut hva som var det riktige å gjøre, og hvordan de skulle håndtere dette. Helene så bare oppgitt ut. Marius bare gliste. Så fulgte de etter gjeterne innover mot byen.

«Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss. Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet.»

Marius så på den lille babyen. Jesus gråt. Han skjønte han godt. Marius syntes også ofte det var skummelt med mange mennesker. Hvert fall mange han ikke kjente. Og når alle disse menneskene stod og så på han i tillegg, sa hei til han, og kom bort og snakte med de voksne over hodet hans, så var det ikke rart han gråt. Han tenkte seg om, stakk hånden forsiktig i lommen, og kjente med den lille hånden sin, på det som lå der. Han ble varm om hjertet og roligere med en gang hånden hans lukket seg rundt de to tingene.  Hm skulle han? Åh nei det var vanskelig, veldig vanskelig. Men jo mer han så og hørte den lille babyen, jo mer sikker ble han. Jo han måtte! Han var jo egentlig stor gutt nå, for stor hadde mamma og pappa sagt flere ganger. Marius slapp mammas hånd og tok et steg frem. «Nei Marius. Hva skal du?» mamma hvisket og så streng ut, mens hun tok etter hånden hans. «jeg må mamma, jeg kan hjelpe» sa Marius bestemt. «hva kan du hjelpe med?» mamma ville ta etter han, men Marius tok noen raske steg fremover, og skyndte seg mot krybben. Han syntes det var litt skummelt, og plutselig så alle på han. Men nå kunne han ikke bry seg om det, han skulle frem til den lille babyen. Lille Jesus.

Fremme hos Maria og Jesus, så han forsiktig opp på Maria, med spørrende øyne. «Det er helt greit» sa Maria mildt. «Du kan hilse på han» Lille Jesus gråt enda, og Marius tok hånden nølende opp fra lommen. «Du kommer til å trøste meg mange ganger, så kanskje jeg kan trøste deg bittelitt nå» sa Marius med sin mildeste stemme, den han brukte når han fortalte Helene, mamma og pappa hvor glad han var i dem. «Vær så god, ikke gråt mer nå. Disse har trøstet meg så mange ganger, nå kan du få de. Kanskje de kan trøste deg litt også» Marius løftet nølende hånden med tutten og den lille blå kosefilen med stjerner på. Han hadde hatt den for alltid. Mamma syntes alltid den var skitten og luktet vondt. Men Marius elsket den. Hjertet verket litt da han puttet tutten i munnen til Jesus barnet. Men i det Jesus fikk tutten i munnen, kosefillen i hånden, sluttet han å gråte. Han kikket opp på Marius og møtte blikket hans. Marius trakk pusten og gispet. Han ble overveldet av en slik trygghet og glede han aldri hadde følt før. Det var så riktig. Det var akkurat slik det skulle være. Han kom aldri til å savne tutten og kosen.


Helene så med store øyne på det som utspilte seg foran øynene hennes. Hadde nettopp Marius gitt tutten og kosen sin til Jesus?? Hun kjente et stikk av misunnelse i hjertet. Hun ville også så gjerne gi Jesus en gave, men hun hadde jo ingenting! Hun ble trist og lei, før hun plutselig kjente noe begynte å vokse inni seg. Helene slapp pappas hånd og skyndte seg bort til Maria. Maria bare smilte til henne. Og det som vokste i Helene hadde nå en kjempe trang til å komme ut. Helene så ned på lille Jesus, og rakte hånden mot han, for å stryke han mildt på kinnet. Det var som om Jesus barnet også lyste, slik englene hadde gjort. Jesus løftet den ledige hånden og grep etter en av Helenes fingre. Den kjærligheten som da vokste i Henne, var større enn noe hun før hadde kjent. Hun satte seg på huk foran Jesus og var ikke klar over at hun hadde åpnet munnen, før hun hørte sin egen stemme:

Jesus, kjære lille Jesus, får jeg være din venn
Og synge deg en natta sang, så du sovner godt igjen.
Jeg lurer på, drømmer jeg? For jeg kan ikke tro,
At jeg er her i Betlehem, dit gjeterne dro.
For å hylle deg, Jesus, som er sendt hit til jord.
Fra Gud vår far i Himmelen. Nå er du min lillebror.

Så derfor vil jeg si: jeg tror på deg.
 Derfor vil jeg si: Jeg trenger deg.
Ja derfor vil jeg rope ut: Jeg elsker deg
Du er født med Guds kjærlighet, og elsker meg igjen,
som verdens beste lillebror, ja som verdens beste venn.

Jesus, kjære lille Jesus, du er helt unik.
Du kommer for å frelse oss, og er ingen andre lik.
Du vil hjelpe, alle de, som andre går forbi,
Og de som er slemme, de vil du tilgi.
For din kjærlighet, Jesus, den overvinner alt.
Den vil åpne vei til Gud igjen, det har jeg blitt fortalt.

Så derfor vil jeg si: jeg tror på deg.
Derfor vil jeg si: Jeg trenger deg.
Ja derfor vil jeg rope ut: Jeg elsker deg
Du er født med Guds kjærlighet, og elsker meg igjen,
som verdens beste lillebror, ja som verdens beste venn.

Mamma og pappa stod fullstendig lamslått, etter å ha sett det barna deres nettopp hadde gjort. De var så stolte av de to små som nå satt på kne foran Jesus. Men samtidig faktisk misunnelige på sine egne barn. For de hadde jo ingenting å gi. «Bare kom bort dere også» Det var Maria som rev dem ut av tankene. Og di gikk nølende frem. Helene og Marius snudde seg mot dem, smilte beroligende, som for å si at det var helt trygt. Mamma lurte litt på hvordan rollene hadde blitt byttet? Nå var det barna som trygget og veiledet dem. Pappa tenkte som det knakte, hva kunne de gi til Jesus. Ubevist, grep hånden hans etter lommeboken i lommen, men han ble stanset av Helene. Hun ristet oppgitt på hodet, og himlet med øynene. Nei selvfølgelig, hva i all verden skulle Jesus med penger. Og til og med norske penger.

Helene reiste seg og gikk mellom mamma og pappa. «Jesus vil ikke ha pengene våre pappa, han vil ha hjertene våre», sa Helene, tok hendene deres og drog de frem til Jesus barnet. Hun satte seg ned igjen, og klappet på hver side av seg, for å vise at de skulle sette seg. Helene følte plikten til å lede an, for det var jo tydelig at mamma og pappa ikke hadde peiling. Hun lette etter de riktige ordene, da ordene fra søndagsskolen dukket opp i hodet. «Jesus du har frelst meg, du elsker meg, så hjelp meg å elske deg av hele meg, vil du bo i hjertet mitt?»  Jesus barnet bare smilte. Så var det Marius sin tur, han gjentok så godt han kunne. Og Jesus bare smilte.

Så var det mamma og pappa sin tur. De trodde jo på Gud, hadde bedt til Gud og Jesus mange ganger. Men dette var så annerledes. Så nært og personlig. Så satt de der på kne. To voksne, og hadde fullstendig hjertebank foran en liten baby. De begynte stammende, men så ble stemmene mer og mer stødige. Tryggere, kjærligere og oppriktig. De så lille Jesus inn i øynene og inviterte han inn i hjertene deres på ordentlig. Og Jesus, han bare smilte. Med et ble de fylt av den mest fantastiske følelsen. En overveldende følelse av kjærlighet. De følte seg som små barn som kom hjem til mamma og pappa etter å ha skadet seg. Og ble overøst av kjærlighet. Bare at denne kjærligheten var enda sterkere. 10 ganger, nei hundre tusener ganger sterkere. Tårene dryppet på kinnene deres. Jesus barnet bare smilte bak tutten, Helene og Marius smilte. Og så smilte mamma og pappa også.

Men så, plutselig begynte verden rundt dem å skimre. Det dirret i luften, og det ble mørkere. Verden endret seg. Og med ett, var Jesus borte. Maria var borte, og hele stallen. Mamma, pappa, Helene og Marius fant seg selv sittende på kne, foran en busk. Bare greiner og røtter lå foran føttene deres. Og snøen dalte fredelig rundt dem. Det var som om de våknet fra en drøm. Grenene foran dem vitnet om at det hele hadde vert et av Marius sine eventyr. Men kjærligheten og varmen de ennå følte i hjertet, var bevis nok på at de hadde vert vitne til et under!

De så kjærlig på hverandre, reiste seg. De tok hverandres hender igjen, og begynte å rusle hjem. Mamma begynte å synge:

Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føde rom
Der samles mine tanker som i sin hovedsum
Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt
Jeg kan deg aldri glemme velsignet julenatt

Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn
Og full av lengsel sukke, kom Jesus dog her inn
Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt
Så skal du blive trolig, her i mitt hjerte svøpt

Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø
For deg, for deg alene jeg leve vil og dø
Kom la min sjel deg finne sin rette gledesstund
At du ble født her inne i hjertets dype grunn





 Hvis du har lest helt hit, så håper jeg du likte historien! 
Fritt frem å dele om du tror andre også kan ha glede av den :) 


Hvem enn du er, hvor enn du er, og hva enn du gjør, 

vil jeg ønske deg en fredelig og fin julefeiring!

 



Bilder lånt fra :
 http://www.beautiful-views.net/view,winter-forest-traces-snow
 http://julegleder.blogspot.no/2011/12/juleevangeliet.html
 http://spikerscorner.blogspot.no/2014/12/han-har-latt-lyset-skinne-i-vare-hjerter.html

tirsdag 4. april 2017

VÅRENS STORE REDNINGSAKSJON ER IGANG




Det er varmere i været, i dag hele 14 grader. Våren har uten tvil begynt å feste grepet! Solen har begynt å varme opp dagene, fuglene synger og blomstene spretter. 


Der har stadig oftere vert lov for små kropper å gå i bare jakke og sko. Og Alt som kan krype og gå, kommer ut av hiet etter vinteren. Etter flere måneder i hi, er det koselig å endelig slå av en lengre prat med naboer en knapt har sett gjennom en hel vinter (høst!). Drøsen går, der forelde henger rundt på lekeplassene i nabolaget, med et halvt øye på sine håpefulle.

Men når jeg skrev alt som kan krype og gå, så mente jeg virkelig alt som kan krype og kravle også!! Naturen florerer av biller, marker og snegler, til frydefulle hyl fra de små. 

Jeg husker ennå med vemmelse 6 åringens fulle bøtte med snegler for et par år siden. Og håpte at ikke minsten skulle få den dilla. Dessverre ser det ut til at det ikke er mye håp. Han er der allerede. Han syntes det var litt ekkelt i starten, og jeg tenkte innerst inni JIPPI!!! Men med god hjelp av en svært hjelpsom storesøster, har også hans kjærlighet nå rukket ut til alt levende kryp. Ikke misforstå altså, jeg var selv en aktiv pådriver for at Hanne skulle bli glad i småkryp. Jeg synes det er både gøy og viktig å vise de hele vår fantastiske natur. Og at de skal ha respekt for både de små og de store av naturens undere. Det er bare det at barn har en tendens til å dra ting litt langt …. Som den fulle bøtta med snegler liksom ….
Og ja.. for ikke å glemme dagen det her skal fortelles om …

Det regnet. Men vi måtte en tur på butikken. Det er jo ingen problem, med gode klær osv. … Og jeg tenkte at på sparkesykkel så går det jo i rasende fart slik det pleier. Vel så feil kan man ta! For som de fleste er klar over er marker og snegler over gjennomsnittet glad i fuktig vær. Men barna mine har tydeligvis skjønt, at marker ikke klarer seg så veldig godt hverken i sølepytter eller på asfalt!! 

Vi var ikke kommet lenger enn 5 meter fra ytterdøra, da jeg tenkte at dette kan ta tid! Det var jo mark OVERALT! Altså jeg har jo aldri tenkt at marker var spesielt lure, men at de er så dumme at alle MÅ ut på asfalten når det regner, det trodde jeg ikke. Det virket jo virkelig som alle markefamilier i strøket, hadde bestemt seg for å ta turen på den livsfarlige svarte fornøyelsesparken. Og da er det jo klart at her måtte det reddes de som reddes kunne!! Det skjønte jo til og med mor, ja hvert fall de 10 første skjønte jeg godt. Og tenkte vel aller først hvor snille og hjertevarme barn jeg har. 


Ved de 10 neste begynner mammaen å bli litt utålmodig, og spør fint om vi kanskje skal komme oss opp til barnehagen hvert fall, der er sikkert mange marker der også, og da har vi liksom kommet halvveis …. Og disse markene klarer seg helt fint selv. De små ser knapt opp fra redningsarbeidet, og enser knapt hverken mammaen eller regnet, der de løper fra mark til mark, for å bære dem i sikkerhet i gresset. Men mammaen får en irettesettelse fra den største, som hun sent vil glemme. «Men mamma, de må jo komme hjem til familien sin igjen! Tenk om det var meg mamma, tenk om det var meg som hadde forvillet meg vekk. Hadde du ikkje vert glad om noen reddet meg hjem igjen?!?» Mammaen blir stående og måpe. Men det letter ikke mye på frustrasjonen, som for alvor begynner å bygge seg opp. Og mammaen tenker at så dumme som disse markene er, så tar det vel ikke mange minuttene før de er ute i fare igjen. 


Dessverre er der jo en del som ikke har overlevd turen i den farlige fornøyelses park. Enten de har druknet i alt regnet de har forvillet seg ut i, eller noen dessverre har kommet i skade for å trakke eller sykle over en. Alle disse må jo få en aldri så liten sørgestund, før de forsiktig flyttes hjem til familien i gresset. Mammaen er bare veldig glad for at ikke de små har kommet på det mammaen gjorde når hun var liten. Småkryp begravelser på småkryp kirkegården!!!  Joda jeg er klar over at de har noe å slekte på!

Etter minst en 30-40 talls redningsaksjoner, og mammaen ser at dette vil nok ingen ende ta, blir barna noe bryskt kommandert opp på sparkesyklene igjen. Hun har hverken tid til, eller er kledd for en langstilt redningsaksjon i regn og vind. Så her må en komme seg videre. Men noen fart rekker de aldri å komme opp i, da der selvfølgelig er nye å redde for hver 5. meter. Mammaen lokker og trygler, for å få opp farten, uten at det har nevneverdig virkning. Altså egentlig vil jo ikke mammaen at barna skal velge en slikkepinne fremfor å redde noens liv, men akkurat nå hadde det vert greit om det hadde noen virkning. Det er liksom meitemark det er snakk om!!! Men den gang ei!! 




Når 30 meter har tatt en god halvtime, har mammaens beger rent over for lenge siden, og hun er mildt sagt i ferd med å eksplodere på de små. kroppen er kald, mens hodet begynner å få det regn våte håret til å dampe. Men uansett hvor mye hun puster, peser og freser, ser det ikke ut som det har nevneverdig innvirkning på de to små heltene. Så hun gir opp å mase, trygle og kommandere, og bare sier ha det og GÅR! Av og til virker det … Etter 20 meter høres to hjerteskjærende hyl bak mammaen. Mammaen snur seg forskrekket, og ser to par livredde øyne. Kroppene deres har rygget vekk fra noe de nå frenetisk peker på, på marken «Mamma, mamma HJELP!!!» Mammaen slipper det hun har i hendene og løper tilbake så fort hun kan. Mens tankene går til et facebook innlegg hun leste for et par dager siden. En nabo gutt som hadde møtt på en stålorm. Mammaen vet ikke m det var her i nabolaget, men kan det være en orm de har kommet over??? Men når mammaen kommer nærmere ser hun at to par små øyne er like mye fylt av sorg som av redsel, og kinnene er tårevåte. «Mamma, marken er delt i to, den har blod mamma!! BLOD!!! Du må redde den!!! « ????? Har mark virkelig blod? Hvordan redder man en mark?? Hvordan fixer man en mark som er bitt delt i to?? Her funker det nok dårlig med plaster, selv om det kanskje hadde trøstet de to små litt. Hvert fall virker det som plaster fixer ALT på små menneske kropper! Nei man burde vel heller drepe den ordentlig! 



Men hvordan dreper man en mark på human måte da? Eh kan man i det hele tatt si human? Knuse den? joda veldig barnevennlig!?! 

Nei mammaen finner den beste (?) veien ut av uføre. Den som passer best inn i fantasien i de små hodene hvert fall. De må jo selvfølgelig hjelpe marken hjem til familien sin i gresset, så hjelper de den. Kanskje kan den leve, eller kanskje ikke. Men slik er livet. Og så følger den alvorsfylte praten om livets gang, naturens næringskjede, død for en betyr mat for andre. Det er helt sikkert noen små fugleunger som trenger mat snart. Og så avsluttes praten med den fine markehimmelen. 


Og så, når sorgen endelig har lagt seg, og før noe mer om, men og bare … blir de to små plassert på sparkesyklene og turen fortsetter endelig. Og endelig i et mer normalt tempo. Sorgen gjorde nok sitt til at nok var nok for denne gang. Men når farten øker, blir det enda vanskeligere å styre unna alt levende kryp som har forvillet seg ut på asfalten. Det går i hurtig slalåm mellom marker og snegler og diverse biller. Og med en vogn med tre hjul, 1 fremme og 2 bak, så er det faktisk ganske så utfordrende. Men mammaen vil jo ikke bli sett på som en kaldblodig morder heller, så hun gjør så godt hun kan. Men må tilstå at et par ganger gikk det skikkelig galt. Godt hun klarte å skjule det godt!! På butikken ble det kjøpt slikkepinne, skjønt de små vel ikke hadde fortjent det. De gjorde jo IKKE som mammaen hadde sagt. Men noen ganger..... må man bare! Og jammen hjalp det litt hvertfall, og de kom seg hjem og inn uten de altfor store forsinkelsene, godt hjulpet av stadige forsikringer fra mammaen, om at markene klarer seg fint selv!!

Dagen derpå renner, og foreldre og barn slår øynene opp til strålende sol. 


Og allerede fra første stund kjenner mammaen angsten komme krypende. Dette kan jo ikke ha gått bra, dette kan jo ikke gå bra. Hun vet de må ut, kommer ikke utenom det på en solfylt lørdag. Mammaen kjenner angsten fylle magen, ved tanke på synet hun vet vil møte dem. Tiden kommer, det kan ikke utsettes lenger. 2 barn trenger luft, MÅ ut litt. Mammaen prøver å drøye tid, kanskje fuglene kan ordne opp imens. Men så er det ikke mulig å drøye mer. 2 små løper ut, klare for å nyte dagen. Mammaen bruker litt mer tid på å kle seg, og står ennå halvpåkledd, når 2 skrekkslagne små kommer løpende inn igjen. «Mamma, mamma, du må komme og se! Det er forferdelig!!» Mammaen kjenner den tunge steinen faller ned i magen, nei vel … så ordnet ikke fuglene opp likevel!! «Ka er det som har skjedd??» spør mammaen med så uskyldig stemme som mulig, mens hun blir dradd etter de to små. Synet som møter de tre utenfor er makabert, og alle mammaens bange anelser blir bekreftet. Der ligger de, de som ikke kom seg bort fra asfalten før solen kom frem, kokte, svidde, brente og fullstendig uttørkede alle som en. Du kan se de har vridd seg i dødssmerte, der de ligger stivnet i alle mulige morbide stillinger. «mamma de er døde!!!» 2 par triste og veldig anklagende øyne, ser opp på sin hjerteløse kaldblodige morder av en mor, som ikke lot heltene sine redde alle sammen!!!  Vil de noen gang stole på mamma igjen??


(Faktisk bare bitte litt overdrevet :)


ANDRE SOM HAR LIKE SNILLE BARN??

HA EN FORTSATT NYDELIG FIN VÅR!