lørdag 31. mai 2014

Med rett til å bli mamma...?!? 17 uker igjen.... ;)

....
Alle kan bli foreldre. Alle (hvertfall de aller fleste) kan få barn. Men betyr det at alle har "rett" til det likevel ? De fleste ønsker nok fast jobb, stabil økonomi og eget hjem før en stifter familie. Sånn har hvertfall alltid eg tenkt. Alt skal være på plass, og en skal ha evne og kapasitet (på alle plan) til å ta vare på de barna en får. Det er vel det fornuftige, er det ikkje ?

Yngve og eg var sammen i 10 år, uten at det å få barn var noe særlig tema egentlig. Hvorfor? Fordi disse tingene ikkje låg på plass. Fordi begge slet med kropp og helse. Fordi ingen av oss hadde fast jobb. Fordi fremtiden var usikker. Hvem har egentlig rett til å bli foreldre ?  Me følte vel aldri at me hadde noen rett til å bli foreldre. Rett til å få et barn som me ikkje viste om me ville klare å ta hånd om hverken praktisk eller økonomisk. Men så, plutselig kom Hanne. Et uhell ! Mot alle ods!  Det skulle egentlig ikkje vert mulig. Men det var det likevel. Det er sånt som skjer en sjelden gang. Og plutselig hadde me ikkje noe valg. For abort var aldri noe valg for oss, når me først fikk vite at ikkje medisinen min ville være et hinder likevel.

Og ho har jo vert et eneste stort under for oss !! Og livsendrende ! Å få barn er det aller største som har hendt oss. Det gav livet mitt en helt ny mening. Fra det å bare være syke Åshild, som kjempet for et mest mulig normalt liv, ble eg MAMMA. Eg fikk en oppgave i livet, uavhengig av sykdom og evne til å utvikle livet på annen måte. Men fremdeles har eg vel ikkje egentlig følt at me hadde RETT til å bli foreldre. Me var jo ennå ikkje i stand til å forsørge barn selv. Eg er avhengig av staten, kanskje på livstid. Ergo blir barna og delvis forsørget av staten.


Her er Hanne ca 2 måneder, tatt på termindatoen.

Ja for oss var Hanne et under. Det var jo egentlig aldri meningen at ho skulle komme, eller det var hvertfall ikkje planlagt. Men det gikk jo overaskende bra. Joda det har vert kjempe slitsomt, til tider ! Men me har jo klart oss veldig bra. Og eg tror me er hvertfall minst "gode nok" foreldre ;) Hvertfall har me fått ei fantastisk datter. Men fra det å uventet få ei datter, til å ta et valg om å få en til, det er et stort steg !! For eg føler ennå  ikkje at me egentlig har rett til å være foreldre. Eg tror det har litt med den livssituasjonen me har vert i, som gjør det så vanskelig å tenke at me og kan ha/få et normalt liv. Å være syk og senere uføretrygdet har gitt meg en mindreverdighetsfølelse på et vis. Eg er ikkje en del av samfunnet på lik linje med andre. Eg bidrar jo ikkje... Og  Me kan ennå ikkje forsørge barna helt selv. Ennå er eg kanskje avhengig av staten resten av livet. (heldigvis har Yngve fast jobb)  Må påpeike at eg tenker ikkje slik om andre som ikkje kan jobbe, det er min egen følelse av det å føle at eg står utenfor samfunnet. Eg tror sterkt på at alle mennesker er like verdifulle, og har like stor betydning i verden, uannsett kor mye de kan bidra i jobb. Alle har sin plass og sin unike måte å bidra på. Så dette handler mer om min følelse av å ikkje kunne bidra.

Når Hanne nærmet seg 2 år, og mennensker rundt meg begynte å spørre om me skulle ha en til snart. Da ble eg ganske overasket faktisk ! Dette var ikkje mennesker i familie og venne krets, men faktisk sykepleiere på sykehuset (som kjenner meg godt etterhvert;), nav ansatte, barnehagepersonell o.l. Eg syntes dette var rart. Er det altså samfunnsmessig "tillatt" å få barn med vilje, når en er uføretrygdet ? Er det "tillatt" for en som ikkje har krefter til å jobbe, å bli mamma ? Nå har eg jo kjent, de siste årene, at det å være mamma er noe helt annet enn å jobbe. Det kan ikkje sammenlignes. Og eg er jo ikkje aleine om ansvaret. Men likevel. Eg bruker jo energi på Hanne, som eg ville tenkt at "samfunnet" mente eg måtte bruke på jobb.

Så etterhvert begynte Yngve og eg og å tenke på muligheten for en til. Hverfall etter me skjønte at han endelig ville få fast jobb, og kroppen hans fungerte så bra ( etter MYE ryggproblemer). Kanskje kunne me begynne å tenke at me kunne få et "normalt liv". For det er ikkje bare bare, å tenke det når en har levd et "annerledes" liv så lenge.

Eg begynte å se litt på nett. På diskusjons forum, og diverse sider. Og fann ut at jo, der er faktisk mange uføretrygdede som velger å få barn. Det er ikkje uvanlig, og samfunnet legger til rette for at det skal være mulig. For et fantastisk samfunn me lever i, tenker eg. Som legger til rette for at hver og en skal få velge å leve det livet en ønsker, uanvhengig av utfordringer en har.

Det å velge å prøve få et barn til, var likevel et vanskelig valg for oss. Noe me tenkte nøye gjennom. Men uansett hvor mye me tenker gjennnom det, så har me ingen anelse om hvordan det vil bli. det er nok noe av det me tenkte mest på. Ja samfunnet må delvis forsørge barna våre, på ubestemt tid. Eg aner ikkje hvordan kroppen kommer til å oppføre seg, etter svangerskapet. Hvordan blir barnet me får? Krevende eller kjempe snill som Hanne ? Vil eg klare våkenetter, vil eg bli mye sykere? Det er ting me ikkje vet, og ikkje kan vite før det skjer. En risiko. Me aner ikkje hvordan livet til barna våre vil bli. En skummel tanke for en mamma. (Og pappa) Har me rett til å få et barn til inn i denne verden, i en familie der me ikkje vet om mammaen vil være i  stand til å være ordentlig mamma? Der me ikkje vet om me vil være i stand til å gi barna den beste oppveksten og det flotteste livet ?

Det som ble avgjørende i vårt valg, var Hanne. Eg ønsker virkelig ikkje at ho skal være enebarn. Joda ho har en 10 år eldre bror, men det blir liksom ikkje helt det samme. De bor ikkje sammen. Så uansett hva som skjer med meg, så tenker eg at ho vil ha det bedre om ho har søsken. Hvertfall for fremtiden! Søsken har vert kjempe viktig både for meg og Yngve. Søsken gjør familien mer komplett i mitt hode. Og eg håper det vil bli en velsignelse! Men selvfølgelig er eg spent, og litt redd og urolig. Det å ikkje vite hvordan ting vil bli, men hei, hvem vet egentlig ?

SÅ nå sitter me her, og venter på en lillebror. I går var det 17 uker igjen. Spennende ! Og her er det livlig kan du tro. Han er en sterk liten krabat, som allerede sparker så det viser utenpå magen. Han sparker mye og ofte, spesielt når eg skal legge meg selvfølgelig ;) Men det er jo bare koselig, og fint, å kjenne liv! Og kroppen min er som skapt for graviditeter, det er det den gjør best virker det som hehe... (ja bortsett fra at eg fikk svangerskapsforgiftning sist...) Ikkje bare blir eg gravid på null komma svisj... men eg blir jo så godt som frisk under svangerskapet. Det ble eg sist og. Sånn sett frister det jo stort å få mange barn ;) Men det blir nok ikkje aktuelt !!

Har eg rett til å bli mamma igjen ? Eg har blitt veldig overasket over hvordan folk rundt meg har tatt nyheten. Alle har vert så positive !! Og tusen tusen takk til alle, alle som har gratulert og som tenker på oss, og som unne meg å bli mamma igjen ;) Den eneste som har utalt at dette ikkje var lurt er min gode tante. Som fikk så vondt av meg, hvordan kunne eg være så dum å¨risikere helsen min igjen ? ;) Ja et klokt spørsmål ! ;) Eg kan bli enda dårligere.... Men alle andre har vert positive. Hvertfall overfor meg! Eg som har vert så klar til å komme med mine gode argumenter, og klar til å forklare at dette skal me klare. Eg har bare fått gratulasjoner. Den eg tydeligvis har vanskeligst for å overbevise om at dette var en god ide, er meg selv !! ;)

Eg trenger å ha kontroll. Eg trenger å klare meg sjøl. Ikkje være avhengig av andre. Vel.... eg har ikkje kontroll. Eg klarer nok ikkje ta vare på 2 barn aleine. Eg klarer kanskje ikkje ta vare på meg selv aleine. Det er skumle tanker for en mamma!! Men nå får det bare stå til !! Og så krysser me alle fingre for at det vil gå bra.  Eg tror det vil gå bra !! ;) Både med lille gutten i magen og meg etterpå. Og at dette virkelig skal bli en velsignelse for den lille familien vår, akkurat slik Hanne har vert !!

fredag 30. mai 2014

Hva ville du gjort?

Har nettopp hatt et sånt mamma (pappa) dilemma. Et sånt valg som eg synes kan være litt vanskelig.
Eg tror eg er litt sånn midt på tre streng mamma. Kanskje litt mindre streng egentlig. 3 åringen vår har alltid vert ei veldig snill jente, så me har aldri behøvd å være så veldig strenge. Men merker jo nå, stadig oftere, at det blir viktigere å være streng. Ha klare grenser og regler. Og det prøver me å ha, på de store tingene. På de daglige rutinene. Det tror eg er viktig, slik at barna vet hva som er lov og ikkje, det gir trygghet.

Men altså... 3 åringen spiste kveldsmat litt før klokka seks. Me hadde taco i kveld, og ho spiste ganske mye. Til og med alle grønsakene sine ;) Så var ho i seng klokka kvart over sju. I det siste har ho sovnet veldig fort, men ikkje i kveld. Men ho er ganske tålmodig. Og ble liggende fint i senga. Ropte ca hvert 10 -15 minutt, for et eller annet. Men ville ikkje opp. Bare ha en bamse til, eller dukka eller vann.... Ingen grining. Det var altså bare vanskelig å sovne. Og sånn kan det jo være av og til. Og i dag kjenner eg at det var nok litt min feil. Ho pleier bare hvile 30-45 min på dagene nå. Og hvilen pleier være unnagjort før klokka 2. I dag var me litt seine, så ho sovnet ikkje før halv to, og eg var og ganske trøtt, så ho fikk sove nesten en time. Da er det ikkje veldig rart at ho ikkje sovner så fort.

Så... ei ganske tålmodig jente ligger i senga, i en og en halv time, uten å sovne. SÅ spør ho om ho kan få skive, for ho har blitt sulten. Ja det er jo ikkje så rart... det er tross alt 3 timer siden kvelds. Så det kan godt være ho faktisk ER sulten.

Så hva gjør du ?

# Står på reglene, ingen mat etter leggetid.... Ho får bare klare sovne uten mat, selv om ho muligens faktisk er sulten.

# Ho får stå opp, og spise ved bordet, for det er faktisk der me skal spise.

# Ho får ei skive i senga, fordi ho skal hvertfall ikkje få stå opp igjen.

Vel det ble et alternativ nummer 4 på meg...
Ho fikk sitte på en krakk på rommet, og spise 2 hele skiver i (halv)mørket.... Så ble det tannpuss, fremdeles på krakken i det (halv) mørke rommet. Før ho ble putta rett i seng igjen.

Nå sover ho, det gikk ganske fort etter ho ble putta i seng igjen. Men eg sitter jo å tenker... var eg streng nok ? Hva tror du ? Hva ville du gjort ? ;)


(Og ellers... har me hatt en kjempe fin dag ;)

onsdag 28. mai 2014

DEN FØLELSEN...


....Når du har stått opp halv åtte, hentet ei strålende blid jente i senga si, 
sagt ha det til pappaen, trillet ei tung vogn bort til barnehagen i tide til frukosten der. 
Så en tur på butikken på vei hjem, vel hjemme etter å ha gått 3-4 km, 
spise litt frukost selv, før du rydder og vasker leilighet i 2 timer. 

DEN følelsen når du så setter deg ned, og ... kjenner ingenting !! ;) 
Ingen smerter, ikkje sliten, bare den deilige gode følelsen av å ha fått litt 
orden på en rimelig rotete leilighet !! ;) 
 
Og her eg sitter nå, er eg så utrolig takknemlig. Takknemlig for at eg har krefter. Takknemlig for å kunne holde litt orden på hjemmet uten å slite meg helt ut. Takknemlig for at eg bare har gode følelser i kroppen. Takknemlig for at eg får ha et så fantastisk svangerskap. Så mange får problemer, og vondt både her og der... ! For meg, er svangerskapet et pusterom fra sykdom og smerter. Og eg er så takknemlig for at eg fikk oppleve det igjen. Så får det heller bli som det blir når disse månedene er over. Da får eg noe annet stort å glede meg over, uansett hvordan formen blir. En som ligger og sparker så hardt at det allerede viser utenpå magen ! ;) Gleder meg !

Men ennå, skal eg bare nyte kreftene, nyte å kjenne livet i magen, nyte sol og fint vær, nyte en hvertfall ganske ryddig leilighet ;) Og ganske snart, skal eg nyte selskapet til ei lita jente og den gode pappaen hennes. Og i morgen er det fridag !!

Håper du også ser ting i livet å nyte, å være takknemlig for . For livet blir så mye bedre om en har fokus på de gode ting, i stedet for de vanskelige. 
 

Ha en strålende fin dag alle sammen, 

en deilig sommerdag er det vist i hele landet i dag ;)

tirsdag 27. mai 2014

Da har EG sommerferie ;)

En deilig sommerdag har det vert. 
Sol og 20-25 varmegrader. 
Og det passet jo helt perfekt, når me skulle ha sommeravslutning med allidretten ;) 
16.30-18.00, rett etter jobb for å si det sånn. Yngve kom hjem og snudde i døra.
Lasta sykkelen med støttehjul i bilen, og så kjørte me til Orre.
Der me har hatt barneidretten hver tirsdag i år.
I dag, var det avslutning for alle aldre i barneidretten.
Og Kjempe kjekt var det.  Hanne har gledet seg. 
Men ho har nok ikkje skjønt at det ikkje var heilt ordentlig barneidrett i dag, slik me pleier ha det. 
"eg tror ikkje dette blir sånn skikkelig gøy barneidrett" sa ho, 
når me satt og ventet på at det skulle begynne. 
Nei det var ikkje som vanlig. Men gøy ble det likevel. 
Sykkelløp, salg av lapskaus, kaker og saft. Orrekaninen kom (maskotten til idrettslaget), 
og alle fikk medaljer for at de hadde vert med på idretten dette året. 
Kjempe stas å få medalje rundt halsen. 
For et par uker siden leverte eg en medlemsliste på heile 35 barn,
ja det har vert veldig bra oppmøte blant de minste, en herlig flott gjeng ;)


Ikkje så lett å få til et normalt smil, når snuppa er stup overtrøtt !!



Og jammen fikk eg og en "påskjønnelse", for å ha vert trener dette året. 
Et kubbespill ;) Det blir gøy å prøve utover sommeren. 



Jo det ble en veldig fin avslutning. Men litt trist og hehe... 
For nå har eg sagt fra meg treneransvaret fra høsten. 
Det har vert et kjempe kjekt år med de minste idrettsutøverene ;) 
Eg håper jo me uansett kan gå til neste år og, for Hanne synes jo det er så kjekt. 
Og eg synes det er viktig at ho får ta del i idrett fra ho er liten. 
Men eg synes det er litt slitsomt å ha ansvaret, når eg ikkje aner hvordan formen blir etter me får en liten til i hendene. Men me får se, kanskje kommer eg tilbake ;) 
For det har gitt meg utrolig mye !
Men nå, først er det hvertfall sommer ferie for idretten, og dermed for meg ;)
 Og om bare 2 og en halv uke, så er det sommerferie for de to andre i vår lille familie og. 
Det blir deilig !! ;)

NÅ sover Hanne søtt i senga. 
Ho var rimelig høy, og helt på en snurr når me kom hjem litt over seks.
Så litt kamp ble det, å få til tannpuss og natt stell. 
Det er jo ikkje så lett å lande, når en har hatt så kjekk dag ;)
MEN Ho slukna i det ho la hodet på puta, omtrent.... ;) 
Tror ho har hatt en fin dag, og en fin ettermiddag.

onsdag 21. mai 2014

Mai, du skjønne milde ;)

 
MAI 
 
Den første måneden me kan få et ordentlig glimt av sommer. 
Trær og gress får sin skjønne grønnfarge tilbake. 
Blomstene gror og strutter med sine flotteste farger. 
Nytt liv kommer til. 
Dyrene kommer på beitet....
 Siden eg har vert så dårlig på blogging i det siste,
 kommer her et lite bilderas fra vår mai måned ;) 
En kjempe fin måned, der eg har hatt energi til å nyte fint vær!
Det passer vel perfekt å ta et tilbakeblikk på i dag,
på årets våteste mai dag !! 












 
 
Hanne fikk feire mai`s store dag i hjemmestrikket bunad. 
Det var julegave fra Hannes oldemor i Vennesla ! ;)

Mai bydde og på et lite besøk hjemme i Etne.
Hanne hadde mast lenge om å få reise til bestemor og bestefar i Etne, 
og klappe lammene.
Og så heldige me var, at der var kommet et bitte lite lam,
et lam som trengte få melk fra tutteflaske,
så det var veldig tamt og kosete.
Fantastisk opplevelse for ei lita på 3 år.
Og ganske så koselig for mammaen og,
som må inrømme at ho savner livet på en gård ! 
 
 
 
Fine kveldsturer helt for meg selv, har det og blitt ;)
Kom mai du skjønne milde...
 
 Kom, mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

Om vint'ren kan man have
vel mangt et tidsfordriv;
man kan i sneen trave -
å ja, et lystig liv!
Men når seg lerken svinger
mot sky med liflig slag,
på engen om å springe -
det er en annen sak!

Kom derfor, mai, du milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!
 
D. Jæger 

Nå er jo omtrent (eller hvertfall veldig snart ;) sommeren over oss.

I går var det overskyet mesteparten av dagen,

men gradestokken målte 20 grader.

Og selv om regnet pøser ned i dag, 

er det ganske varmt.

Så kommer nok solen snart igjen også ;)

Ønsker alle en fortsatt kjempe fin mai måned !

 

tirsdag 20. mai 2014

Lykkelige omstendigheter !! ;)

"E d tongt" kommer det fra ei uskyldig lita snuppe i vogna. Ja vist er det tungt, å skubbe den store 3 åringen i vogna, opp en bakke. Tungt og unødvendig, tenker mammaen. Blir ikke akkurat lettere av at det er minimalt med luft i dekkene heller. "Ja du er gal tonge, nå blir mamma kjempe sliten" Svarer mammaen andpusten. "Jaja pytt pytt" kommer det fra vogna. 3 åringen sitt favoritt utrykk for tida. Pytt pytt kan du si, tenker mammaen og smiler, puster og peser. "Kom igjen" kommer det lett fra vogna, når mammaen sakker farten. "Kom igjen mamma, du vet du klarer det!" Mammaen må stanse helt opp, i det hun spruter ut i latter. "Du er meg en fine liten snusfornuftig, veslevoksen snuppa !! Du kunne gått sjøl, så hadde mamma sluppe skubbe deg" "Menne, ehh, eg e litt trøtte vettu mamma" Ja mammaen vet 3 åringen er litt trett. 3 åringen får bare hvile en halv time i barnehagen nå. Og når 3 åringen er ute og leker i sol og frisk luft hele dagen, da blir en trett. Det er grunnen til at vogna i det hele tatt er med. 3 åringn gikk selv til barnehagen i dag morges. Men Mammaen vet det kan være litt vanskelig å få 3 åringen til å gå hjem. Etter en lang dag i barnehagen. Hvertfall tar det ofte mye lenger tid, enn når 3 åringen får sitte i vogna. Og mammaen klarer ikke BÆRE 3 åringen hjem. Men mammaen. Mammaen klarer dette fint. Kjempe fint faktisk. Jo det er slitsomt. Men mammaen har krefter. Mange krefter. Og så deilig det er å bruke de !! ;) 

Mammaen har mye krefter for tiden. Så mye krefter at det er kjedelig å sitte ved pcen. Så mye krefter at det er gøy å gjøre andre ting. Aller kjekkest å ikke være hjemme i det hele tatt. Kjekkest å være ute, bruke kroppen, se mennesker, snakke med mennesker. Det er den ene grunnen til at der har blitt lite skriving i det siste. Den andre grunnen... Det er vanskelig å skrive på bloggen. Når hjernen kun er okkupert av ting som mammaen ikke ville skrive blogg om... ennå... Helt til nå ;)  (Og jo lenger tid det går, jo vanskeligere er det å komme med nytt inlegg. Så tusen takk til, Marit på Burktogblandet, som spurte etter meg....;)

For det er en grunn til at mammaen har mye krefter. Mammaen har vert i kjempe form de siste 4-5 månedene. Masse energi. Ingen vondter. ingen anfall. Mye bedre konsentrasjon, og hukommelse. Rart hvordan kroppen kan virke. Akkurat som om den vet hvilken verdifull bør den bærer ;) Og mammaen håper det varer mer enn 4 måneder til. Selv om der er en fare for at det blir litt verre til høsten igjen. Slik var det hvertfall sist.... Men mammaen prøver å ikke tenke på det. Mammaen bare nyter dagene. Og følelsene. Og kroppen som blir større....

De fleste vil vel ha en mindre kropp om sommeren. Men mammaen sin kropp skal vokse. Det er da også de eneste smertene mammaen har for tiden. Noen stikk i magen. Helt naturlig, når livmoren utvider seg ;) For mammaen er i lykkelige omstendigheter. IGJEN. Sykt lykkelige omstendigheter !! ;)

Mammaen. Som egentlig aldri hadde trodd hun skulle få bli mamma noen gang. Har fått bli mamma til den skjønnenste 3 åringen i verden. Det var et aldri så lite under for mammaen og pappaen. Den gangen. For 3 år siden. For lenge siden, sa legene at det ikke ville gå bra med et foster, med den medisinen mammaen må ha. Mammaen viste det. Helt fra hun fikk medisinen for 12 år siden. Det var trist å vite. Men pappaen hadde et barn, så helt krise var det ikke. Men plutselig var mammaen gravid. Et uhell var det. Og mammaen som hadde drømt om å få bli mamma ble så lei seg !! For mammaen viste jo at det ikke ville gå bra. Det ville ikke bli noe av babyen i magen. Det var en trist dag den gangen, den gangen for 4 år siden. Mammaen gråt. Når mammaen såg på testen som sa hun var gravid. En ting er å vite at en aldri kan bli mamma, noe helt annet er det å vite der er liv i magen som aldri vil bli noe av!! Men så sa legene :"Det vil trolig gå helt fint !" Legene viste mer da, enn 10 år tidligere. Så mammaen og pappaen kunne gråte og glede seg, i stedet, den gangen, for 4 år siden. Fordi de likevel skulle få oppleve noe de aldri trodde var mulig.

Nå. Gråter også mammaen og pappaen bitte litt. Ikke triste tårer. Glade tårer. Fordi de enda en gang, skal få oppleve et så stort under. Planlagt denne gangen. Men spenningen og håpet om at alt skal gå bra, er like stort som første gang!! Man vet jo aldri... men mammaen og pappaen har fått se. Et nytt stort under inne i magen. Den flotte 13 åringen i Mandal (Pappaen sin gutt) og den store 3 åringen i vogna skal få en lillebror !! ;)


Hanne gir natta kos til lillebror, som me gleder oss til å treffe i september ;)

Må forøvrig si beklager til alle blogg venner, for at eg har vert så elendig til å komme på besøk i det siste !! Skal komme sterkt tilbake ;) Og tusen takk til alle som stikker innom og besøker meg selv om eg ikkje skriver ! Veldig koselig å se at der er besøk selv om eg er fraværende !! ;) Men jo me har det altså veldig bra, og det håper eg alle andre også har !!